15. feb, 2021

Det er gjennom smerte vi har størst vekst

Tusen takk for alle hyggelige lykkeønskninger og hilsninger jeg fikk på Facebook og Instagram, i forbindelse at jeg var på Martina Hansens Hospital i Bærum på formiddagen i dag, mandag 15. februar. Dere er så utrolig snille og skjønne, alle sammen!

Så i den forbindelse fikk jeg en inspirasjon på at jeg skulle skrive noen ord om dette temaet og den intense og smertefulle reisen jeg har vært igjennom de siste årene, og som jeg vet jeg ikke er alene om å erfare. At det alltid ligger en dypere mening bak alt det som skjer med oss på godt og vondt.

Som mange av dere sikkert har fått med seg, så har jeg vært overvektig siden millenniumskiftet. Jeg la på meg ca. 30 kg på kun 1 ½ år. I den perioden hadde jeg gått igjennom en skilsmisse, jeg måtte legge håndballkarrieren min på hylla, jeg opplevde et nytt traume, ble fysisk og psykisk dårligere, og jeg møtte den berømte veggen og var totalt utbrent. Og det er da man ofte får sin åndelige oppvåkning, noe jeg også gjorde.

Jeg har alltid sagt at den traumatiske hendelsen fra jeg var 8-9 år, når jeg og en klassevenninne ble stoppet av en blotter, vekket mitt revmatiske sykdomsbilde m.m. Pluss at hendelsen ødela mye av min tillit til menn, som har gjort at jeg nå har vært alene i mange år. Etter endt håndballkarriere, og i takt med alder og vekt, så slo artrosen ut i mitt venstre kne for ca. 8 år siden. Jeg har også slitt med en del prolapser, låsninger og skiveutglidninger, siden midten av tenårene.

Mange kan sikkert kjenne seg igjen i dette, om man er overvektig eller ei, at sliter man med helsa eller andre problemer, gjerne kombinert med å leve i ensomhet, uavhengig og du bor alene eller ikke … så er blant annet dørstokkmila fryktelig vanskelig å komme over. Det er lett å bli stillesittende og man isolerer seg mer og mer. Man vil ikke være til bry for sine nærmeste osv. Da er det selvfølgelig lett å finne trøst iblant annet mat. Etter hvert som jeg begynte å jobbe med å forløse det som hørte fortiden til, så ble jeg også minnet på savnet av en å dele livet med og savnet etter å gi og motta kjærlighet. Dermed begynte jeg ubevist å overspise i de tøffeste periodene, for å prøve å fylle det store tomrommet jeg hadde inne meg. Men som alle sikkert skjønner, det fungerer veldig dårlig.

Men da har man gjerne kommet inn i en ond sirkel, som det ofte kan være vanskelig å komme ut av. Plutselig har det gått flere år, og man skjønner ikke helt hvor tiden har blitt av. Å sette livet på vent, bevisst eller ubevisst … er nok noe av det verste vi kan gjøre mot oss selv, men ikke alltid like lett å forstå eller skjønne at vi har gjort.

Dette var også i den perioden hvor jeg for første gang i mitt liv fikk oppleve hva det vil si å slite med depresjon og angst, som kom i forbindelse med NAV prosessen, på veien mot en uføretrygd jeg fikk innvilget i slutten av 2016.

Men så er det også ganske artig å se tilbake på min egen reise, at alt jeg har stått i … i de forskjellige fasene og temaene jeg har jobbet med, har skjedd akkurat når det skulle skje, og at alt på en måte har gått etter planen, slik jeg fornemmer den var nedskrevet før jeg inkarnerte på Jorden.

Opp igjennom de siste 20 årene, har jeg fått flere forvarsler om naturkatastrofer, 11/9, Utøya osv. og klare beskjeder om «at da og da, vil det og det skje …» osv. Og det har det gjort, selv om jeg ikke alltid forsto helt hva og hvordan det skulle skje.

Det er flere år siden jeg fikk en ganske klar og tydelig innsikt i min egen reise, og at det meste ville være på plass i løpet av 2021. Noe som til nå har stemt 100%. Jeg fikk også noen klare bilder/film i 2016, hvor jeg ser meg selv slank og i min beste form, ute på vandring i forbindelse med den Lysreisen som det er meningen at jeg skal holde i 2022. Så alt går etter planen, inntil videre. Dette er året hvor jeg skal knekke den siste koden til det uforløste om hovedårsaken til min overvekt. Og den reisen er nå i full gang, og hvor helsen min generelt og det venstre kneet, er en viktig del av det.

Så tilbake til den siste tiden av denne spennende reisen. Det var i oktober 2019 jeg startet på treningsstudio, og jeg var så glad for å komme i gang. I dag ser jeg tydelig hvilken feil jeg gjorde. Jeg hoppet rett ut i det, med alkens gruppetimer osv. i stedet for å begynne rolig med å bygge opp kjernemuskulaturen først, og ta et steg og en dagen av gangen tilbake til en bedre form og helse.

Med en overvekt på 35-40 kg pluss, så sier det seg selv at det blir en enorm belastning på blant annet knærne. Så det er jo ikke noe rart at det i juli 2020 sier stopp, mens jeg vandrer rundt på samisk museum i Karasjok og merker at det er noen som skjer inne i kneet. Noen minutter senere så slår smerten ut i full blomst og jeg klarer nesten ikke å gå på beinet på flere måneder.

Det føles nå ut som om jeg ikke har sovet på 7 måneder. Jeg har levd i et smertehelvete (unnskyld uttrykket), og det har vært desidert verst om natta. Jeg har ofte måtte stå opp mellom kl. 4 og 8 om morgenen, på grunn av intense smerter. Jeg har flere ganger blitt vekket av meg selv som skriker ut i smerte, og at jeg faktisk en gang i blant gråter når jeg våkner.

Det er også en stor påkjenning på magen og gå på 3 Voltaren tabletter i døgnet, og jeg får i perioder kraftige utslag av bivirkninger. Når jeg må ha en dag eller to pause, for magen min sin skyld … så blir smertene nesten uutholdelige.

Fem dager etter første times hos ortopeden i desember, så har jeg time hos min nye lege. Det er andre gangen jeg er hos henne, og denne gangen tar hun blant annet og sjekker blodtrykket mitt. Før jeg begynte hos henne, var det over 3 år siden sist jeg hadde vært hos en fastlege. Opp igjennom de siste 10 årene, så har jeg slitt med høyt blodtrykk i perioder. Når legen har målt blodtrykket mitt, så legger hun ingen ting imellom når hun forteller meg at jeg har sååå risiko farlig høyt blodtrykk … sånn like før hjerneblødning eller blodpropp, høyt blodtrykk!

Jeg blir helt satt ut og havner i en grå tåkesky og forsvinner litt ut av kroppen min, samtidig som vi fortsetter å prate om overvekten min, og om et forslag ortopeden min kom med, at han mente at jeg ville være en medisinsk kandidat for å kanskje kunne få et opphold på for eksempel Evjeklinikken. Hvor man må ha en BMI på minimum 39-40 og man evt. har risiko høyt blodtrykk. Men da må legen sende en henvisning til AHUS først, så jeg får en utredning. Den kom i forrige uke, og min første time på poliklinikken for sykelig overvekt er den 12. april og den andre timen til spesialsykepleier for kartlegging av personlige mål for livsstilsendring, er den 1. juli. Så da har ballen begynte å rulle i hvert fall, selv om det er litt ventetid.

Men det verste som skjer på denne legetimen, er at hun plutselig sier at jeg også er en medisinsk kandidat for vektreduksjonstabletter, og hun skriver ut en resept på det med en gang, uten å snakke noe med meg om risikoen og bivirkninger osv. Jeg er fortsatt i den grå tåkeskya så jeg får ikke med meg noen ting, annet enn at jeg bare sier ja. Esken med tabletter koster kr. 1100,- og det har jeg ikke råd til. Reisen hjem til mamma og pappa med bilen, og forteller om dette, og pappa sier bare med en gang, at de kan han betale. Ned igjen på apoteket, for å hente ut pillene. De blir liggende i et par dager, så jeg får landet litt, før jeg åpner forseglingen på pakka for å lese bruksanvisningen.

Mine venner, jeg får fullstendig sjokk! Først blir jeg ekstremt sint og fly forbannet. Etter hvert går det over til at jeg blir veldig lei meg og redd. For lista over bivirkningene er langt som en vondt år og helt grusom. For har man blant annet høyt blodtrykk, så er det stor risiko for at den blir høyere, dødelig høyere. Og det er store doser av antidepressive i tablettene. Og videre står det at de kun har 5-10 % effektiv virkning på vektreduksjonen. For hva handler det alltid om … jo, spise mindre kalorier og være i aktivitet. Når jeg går på nettet etterpå, finner jeg mange innlegg fra leger som mener at disse og mange andre piller, aldri skulle vært godkjent. Tenkt hvor mange pille-typer som aldri skulle vært godkjent, jeg grøsser ved tanken.

Legemiddelindustrien har reddet mange liv, men de har dessverre tatt mange liv også.

Intuisjonen min sa veldig raskt ifra (egentlig allerede når jeg reiste fra legen) at hvis jeg hadde begynte på disse pillene, så hadde jeg vært død nå.

Tenk hvor skremmende enkelt det er å få piller i dag, uten å ha en informativ og god samtale først. Hun visste veldig lite om meg og min reise gjennom de siste 10 årene, og hadde hun spurt, så hadde hun aldri skrevet ut den resepten til meg. Hadde ikke jeg vært så tåkelagt grunnet beskjeden om blodtrykket, så hadde jeg nok klart å få stoppet det, og spart pappa for 1100 kr. Jeg blir fortsatt like skremt, hver gang jeg tenker på.

Så den legetimen hjalp meg inn i noen uker med ekstrem dødsangst. Vi skal jo alle «død» rundt 100 ganger i løpet av et liv, så det var tydelig at tiden var inne for en ny runde med dødsprosesser for meg.

Jeg har aldri vært redd eller fryktet selve døden, for døden er bare en overgang. Men jeg fikk kjenne på redselen for å skulle dø nå, bare 53 år gammel. For tilbake gjennom de tøffeste årene mine, hadde jeg allerede erfart hvordan det var å kun eksistere og ikke leve, der livet mitt var å gå fra senga til stolen og tilbake … dag ut og dag inn. Dette var noe jeg trodde var et tilbakelagt stadiet på denne reisen. Og nå har jeg vært stillesittende siden juli 2020, på grunn av venstre kne. Og siden desember har jeg hatt dødsangst og en frykt for at jeg skal dø, hvert øyeblikk.

I slutten av januar begynte den endelig å slippe og nå er den helt borte, for jeg vet at jeg har kommet hit til Jorden for å gjøre et viktig Lysarbeidet, og at jeg bare er halvveis i denne inkarnasjonen.

Og etter dagens besøk hos ortopeden min, så fikk vi avklart en del for veien videre. Jeg har trodd at den eneste løsningen måtte være operasjon, men det er ikke tilfelle. Det er kun en siste løsning. Og etter en misforståelse ved siste møte, så fikk vi på plass en klar strategi for veien fremover.

Jeg må komme meg ut av stolen min, så fort som mulig. Komme i gang med behandling og opptrening, gjennom aktivA – aktiv med artrose. Så skal jeg ha bevegelse, bevegelse og atter bevegelse i kne og resten av kroppen!

For etter en ordentlig undersøkelse og testing av kneet, var det ikke smerter der det normalt ville ha vært smerter osv. Men at det faktisk er mye muskulær smerte i forbindelse med artrosen og menisken, som antageligvis forårsaker de verste smertene om natten.

Så nå er jeg ved godt mot og ser fremover med optimisme og glede for meg selv og fremtiden!

Budskapet i historien min må være at vi alle må stole på vår egen intuisjon. Ta de valgene som er riktig for oss, uavhengig av hva alle andre gjør eller mener. For vi har ikke noe med, hva som er til det beste for andre. Jeg er i utgangspunktet ikke noe glad i måtte ta tabletter for noe som helst, men dog skal man allikevel stole på at innimellom er det kanskje nødvendig for en kortere eller lengre periode.

Andre siden av historien er at smerte og lidelse er en viktig del av reisen vår, for de gir oss viktige erfaringer og mange verdifulle lærdommer. Alt er til hjelp for oss i oppstigningsprosessen og overgangen til en Ny Jord.

Husk at du er den mest verdifulle personen i ditt liv!

Vi er alle kraftfulle Vesener og vi kan skape akkurat det vi vil, uansett hva slags problem man har. Lytt til Hjertet ditt, tenn Kjærlighetsflammen i Hjertet ditt og la Lyset vise vei.

«La den Hellige Kristus gjennomstrømme Hjertet ditt, med sitt Hellige Lys»

Du Er Høyt Elsket, Vakre Vesen!

~ Vigdis ~