29. jul, 2020

Å være et medmenneske

Å være et medmenneske, er å bry seg om andre mennesker. Ordet «altruisme» kommer fra det latinske ordet, alter, som betyr «andre». Definisjonen av altruisme er «det motsatte av egoisme». Andre vanlige definisjoner er: «kjærlighet for andre», «å vie seg selv til kjærlighet for andre», «utstrakt sjenerøsitet», «kjærlighet for å jobbe til det beste for andre» og «ikke-egoistisk kjærlighet til andre».

Hos en altruist er den givende kraften aktiv, mens den er inaktiv hos en egoist. Ethvert menneske har et element av en givende kraft i seg. Alle mennesker har derfor muligheten til å komme i likevekt med naturens altruistiske krefter, naturens iboende egenskap for kjærlighet og det å skjenke. Å føle det altruistiske er det samme som å føle det åndelige. Det vil si å føle en kontakt mellom mennesker som en del av ett enkelt system. For å stige opp fra den kroppslige virkeligheten til det åndelige må man heve ønskene sine opp på et altruistisk nivå. Forskjellen på hvordan livet oppleves i dag, og hvordan det faktisk KAN føles, er enorm, og kan beskrives som forskjellen mellom lyset fra et ørlite stearinlys og stråleglansen fra et uendelig lys.

Hvordan er vi som medmennesker? Hvordan møter vi hverandre i hverdagen? Har du noen gang tenkt over at et smil eller hei, kan utgjøre en stor forskjell?

Å være et medmenneske handler om å bry seg en gang for mye enn for lite. Å være et medmenneske handler om å tørre å spørre: «Hvordan går det egentlig med deg?».


Hei du vakre sjel og medmenneske!

Jeg valgte denne introen, etter at jeg fikk inspirasjonen til dette nye blogginnlegget jeg nå har skrevet. Og som flere sikkert har fått med seg, så har jeg skrevet noen innlegg den siste tiden om temaer som for mange kan være vanskelig å snakke om, men som det er viktig at vi snakker om. Å være der for hverandre, er en av nøklene i disse transformerende tider.

Det hele startet med at jeg fikk noen erkjennelser. Det er sikkert flere enn meg som har opplevd at andre eller en selv ... har brukt facebook som «klagemur». At man legger ut mange bilder av seg selv, eller maten vi har spist. Enkelte mennesker bruker også sosiale medier for å opprette holde en fasade utad, for å dekke over at ting egentlig ikke er så bra og at de kanskje ikke har vært det på lang tid … om det være seg ensomhet, misbruk, helse, familie, jobb, mobbing eller annet.

Men det er faktisk veldig mange av oss som deler det vi deler, fordi det gir oss glede og en positiv energi i hverdagen, og ingenting er bedre enn det.

Vet dere hva ... vi har faktisk ikke noe med, hva andre deler!

Har du noen gang tenkt på hvor lett det er å komme med en fordømmende eller spydig tanke eller kommentar? Hvor løst tankene og ordene sitter, og hvor lett det er å snakke om og bak ryggen til andre … være seg familie, venner, kollegaer, kjendiser, politikere med flere? Ikke minst alle «nettrollene» som tillater seg selv å skrive de styggeste ting, helt åpenlyst?

Hva er det som får oss mennesker til å gjøre det? For, vi vet jo faktisk ingenting om hvordan et annet menneske har det, hvis vi ikke en gang gidder eller tørr å bry oss med å spørre. Hvor lett det er å såre andre, hvis vi snakker før vi tenker? Hvorfor vi baksnakker hverandre (når vi kan gå rett til kilden for svar)? Er ikke sannheten, det viktigste? Kanskje du til og med får en ny venn, eller forbedrer forhold til noen du ikke har hatt kontakt med på lang tid.

Men vi kan også komme med sårende kommentarer, bevisst og ubevisst … fordi vi selv ikke har det bra. Men vi vil ikke føle oss noe bedre etterpå, tvert imot. Å såre hverandre, hjelper ingen!

For mye av dette handler om vår egen smerte, våre egne erfaringer og utfordringer. Men jeg tror også at det handler om uvitenhet og frykt. Mye relatert til vår åndelige oppvåkning og utvikling, deriblant alle de som ikke har «våknet» enda.

Jeg tror at mye av årsaken til at vi legger ut, det vi legger ut på sosiale medier, er fordi vi trenger å bli sett og hørt. Fordi vi trenger en bekreftelse eller en «god bedring» hilsen. Mange er underernærte på omsorg og kjærlighet. Mange er underernært på både menneskelig (digital) kontakt og fysisk kontakt.

Misunnelse, kan også være roten til mye vondt.

Mange lever i (ekstrem) ensomhet, ensomhet i tosomhet, har en svekket helse, arbeidsledig eller er i en jobb de mistrives i, dårlige relasjoner/forhold/ekteskap med mer. Alle fortjener å bli sett og hørt. Alle fortjener å elske og bli elsket. Men nøkkelen ligger alltid i å elske seg selv, fullt og helt. Er vi gode med oss selv, så er vi også gode med andre.

Så kanskje vi alle (inklusiv meg selv) kan tenke oss litt om, neste gang vi er på vei til å komme med en fordømmende eller spydig tanke eller kommentar, og heller spørre oss selv om; hvordan har egentlig denne personen det? Klare å kanskje se bak fasaden, for så å gi litt omsorg og (neste)kjærlighet i stedet.

Å anerkjenne og forstå sine egne og andres følelser og behov!

Jeg skal nå sette noen ord på egne opplevelser og tanker som jeg vet mange av oss har, men som vi ofte er redde for å si høyt, i frykt for hva som da vil skje. Men vit at alt det jeg deler, aldri handler om et behov for medfølelse eller medlidelse. Det gjør det faktisk ikke for noen av oss. Det handler kun om å dele erfaringer, sette ord og følelser på dem, som jeg vet kan være til hjelp, nå som vi skal igjennom de største transformasjonene i menneskehetens historie.

Hver og en av oss kan oppleve så mye fint i livet, ha stor suksess, parallelt med at vi går i de tøffeste prosessene på vår utviklingsvei. Det betyr bare at vi er utrolig sterke. Men selv den sterkeste kan «falle» … så be om hjelp, når du trenger det som mest.

Jeg har aldri følt meg hjemme her på jorden. Men jeg fikk etter hvert en forståelse for hvorfor jeg valgte å inkarnere på jorden, akkurat nå. Min livsoppgave handler om at jeg har sagt ja til å skape en dypere forståelse rundt den nye tid og den nye tids energier, og hvordan dette påvirker vår utvikling og vår måte å leve på. Jeg har også sagt ja til å skape en økt åndelig bevissthet, ved å glede og inspirere mine medmennesker på deres utviklingsvei.

Jeg har alltid vært veldig hjemmekjær og har ofte hatt behov for å trekke meg tilbake. Selv når jeg var liten, så likte jeg ikke store folkemengder eller for mye støy. Jeg har alltid vært veldig høysensitiv. Min tøffeste hendelse i livet, er når jeg og en klassevenninne blir stoppet av en blotter, rundt 8-9 års alderen. Den dagen stoppet jeg å puste og jeg blokkerte alle vonde minner, følelser og emosjoner til hendelsen. Noe som også har gjort at jeg har slitt mye med dårlig hukommelse. Det var først flere tiår senere, når jeg begynte med mine prosesser på min utviklingsvei, at de vonde minnene kom opp i dagsbevisstheten, og min frykt i forhold til menn igjen ble vekket. Alle minnene våre ligger lagret, helt inn på cellenivå. Jeg er også overbevisst om at denne hendelsen vekket mitt sykdomsbilde og de tidligere livserfaringer relatert til blant annet menn. Jeg vet at dette er livet hvor alt skal forløses, og som jeg nevnte i forrige blogginnlegg så har jeg nylig oppdaget at jeg fortsatt sitter litt igjen i offerrollen, fra den hendelsen jeg hadde som barn.

Fra min oppvåkning som skjedde rundt millenniumskiftet, så har de siste 20 årene vært veldig intense og krevende, samtidig som jeg har opplevd så mye fantastisk og lært så mye nytt på min reise gjennom livet.

Jeg alltid vært den sterke, pliktoppfyllende, snille og omsorgsfulle jenta, som alltid hadde full kontroll (eller skal jeg si, livredd for å miste kontrollen) og som satte alle andres behov foran sine egne. Den gang visste jeg ikke hvordan jeg skulle si nei til andre og ja til meg selv, for det var helt ukjent for meg. I løpet av 1 ½ år så la jeg også på meg 30 kg, noe som var en form for beskyttelse, for det som skulle komme. Siden har jeg vært overvektig, og jeg tror heller ikke at kiloene blir bort før jeg får forløst dette traumet relatert til menn.

De første ti årene var fantastiske på så mange måter, relatert til det åndelige og alt jeg får oppleve (dette kan du lese mer om, under - Min åndelige reise), samtidig som det er det første tiåret med ukjente prosesser. Takk og lov, for at jeg ikke visste hva jeg skulle igjennom.

I det neste tiåret, først fra jeg ble sykmeldt og frem til jeg ble innvilget uføretrygd, så legger jeg bak meg 6 år med noe jeg trodde ikke kunne være mulig å oppleve. Det var så surrealistisk og uvirkelig på så mange måter. For bare det å være i NAV systemet, gjorde meg sykere. Plutselig skulle jeg få oppleve hva angst og depresjon var, oppå det å være syk. Å oppleve angstanfall, hvor hele kroppen din er så nummen og til dels lammet, så du nesten ikke klarer å puste eller bevege deg. Når livet er så mørkt, at all livskraft og livsglede har passert revy, og det eneste som er igjen er et stort «tomrom» som sitter i solar plexus. Og du isolerer deg fra alt og alle, noe som ikke er sunt i det lange løp.

Det enorme behovet for å fylle dette tomrommet, gjorde at jeg begynte å overspise. Det føles godt i noen få minutter, til det får den motsatte effekten. Ingenting hjelper før vi begynner å arbeide med alle de uforløste følelsene, blokkeringene og traumene vi har ... så vi sakte, men sikkert kan begynne å forløse, transformere og få de healet opp. Jeg skal love deg, at når du først kommer i gang, så skjer det store endringer på kort tid. Og det er enormt befriende.

Selv om det var en tøff periode, så var det også den mest lærerike og transformerende, sett fra et høyere åndelig perspektiv.  Ville ikke ha vært det foruten, samme hvor tøft det var.

Det er sikkert mange med meg, som har levd store deler av livet med «stille gråt». Jeg pustet heller ikke de første 35-40 år av livet mitt, og er vel fortsatt ikke helt i mål. Når jeg fikk et av mine første store gjennombrudd i forløsningsprosessen for en del år tilbake, så gråt jeg endelig med både lyd og pust. Det var vondt, men samtidig utrolig befriende. Allikevel, så vet jeg at jeg fortsatt holder litt igjen, og det handler mest om frykten for å gi helt slipp. Frykten for hva som skjer, hvis «demningen» brister fullstendig. En frykt vi er nødt til å overkomme, for å kunne sette oss selv 100% fri. Kan du kjenne deg igjen?

Vi må forvandle frykt til kjærlighet og tillit.

Jeg var heller aldri flink til å be om hjelp, noe jeg fortsatt ikke helt er … selv om jeg har mottatt en del hjelp de siste årene. Så prøv og overvinn den hindringen så fort du kan, for det er viktig å lære seg å be om hjelp og motta den. For meg handlet det både om skam og det å være sårbar (men vit at sårbarhet faktisk er en styrke). Det ligger nok mye frykt hos de fleste av oss, for og skulle tørre å blottlegge seg fullstendig. For meg har det «å ikke skulle være til bry», også vært en hindring for å be om hjelp.

Det er godt å bli sett og hørt for den du er, og vite at du er god nok som du er.

Mange er redd for hva alle andre tenker og mener om oss, eller hva vi selv tror at alle andre tenker og mener om oss. Det kan bli en altoppslukende tanke, som man må klare å gi slipp på.

Det siste jeg skal snakke om, er kanskje det vanskeligste for de fleste av oss. Ikke minst å være ærlig og si det høyt. Vi må tørre å sette ord på det vi føler og hvordan vi har det. Lære forskjellen på å leve 100% i offerrollen, i forhold til å ha en dårlig dag eller en dårlig periode. Men at det også er greit å si det som det er, uten frykt.

Jeg er utrolig takknemlig for alle de fantastiske opplevelsene og de åndelige gavene livet har skjenket meg. Alle de flotte menneskene jeg har møtt, min familie og venner som har vært en del av min reise gjennom livet. Men skal jeg også være ærlig å si, at jeg på mange måter er utrolig sliten.

Å leve store deler av sitt voksne liv i (ekstrem) ensomhet, gjør noe med deg som menneske … selv om jeg vet at jeg skulle leve mange av de alene, for det var en del av avtalen som ble gjort før jeg inkarnerte på jorden.

Når man gjennom to tiår, har levd med det å aldri vite hvor lenge de gode periodene vil vare, før du igjen går inn et mørke, hvor frykten styrer hverdagen din. Selv om du vet det er en illusjon, så mister man allikevel til dels kontrollen, for en kortere eller lengre periode.

Når kroppen min er så smertefull og stiv, energien er på minus og jeg får ikke puste … og det eneste jeg opplever, er at jeg blir mer og mer sliten og likegyldig. Hvor jeg kun eksisterer mellom senga og godstolen, og det eneste du tenker er at «nå orker jeg ikke mer» … så kommer det et vakkert og strålende lysglimt, som minner deg på at livet er verdifullt og at det er en mening med alt som skjer, på godt og vondt. Men ja, det er lov å si at du er jævlig sliten og at du ikke orker mer, for da gir du slipp og du gir over, og en fantastisk forløsning finner sted. Lyset dit blir klarere og klarere, til du står der som det vakre lysvesenet DU ER!

Vi kan ikke la være å uttrykke våre følelser, for det betyr at vi holder alt inn. For når vi holder alt inne, så blir vi bare sykere og energiflyten blokkeres. Det er greit å skrike, gråte hysterisk, banne, trampe i gulvet og sparke i grusen. Det er greit å sette dine egne behov først. Det er greit å si nei til andre, hvis du kjenner at å si ja, vil tappe deg for energi. Kun si ja, når det ikke går på bekostning av deg selv.

Du må alltid gjøre ditt beste for å ta vare på deg selv, slik at du kan komme i kontakt med ditt høyere guddommelige selv. Du er en kanal for lys, og hvis du ikke holder kanalen ren, vil lysenergien bli blokkert. Hold deg ren, klar og konsentrert i sinn, kropp og ånd. Det er viktig å rydde i både ditt indre og dine ytre omgivelser, så energien får flyte fritt. Vi trenger også å holde oss fysisk aktive, og leve i et med naturen. Vi alle vet hva som skjer, hvis vi gjør det motsatte.

Som jeg har delt med dere, så betyr ikke det å leve i lyset at du aldri vil ha mørke dager. For vi som tjener Lyset, er utsatt for flere mørke dager enn folk flest. De som stråler ut det sterkeste lyset, vandrer gjennom de mørkeste grotter. Når vi tillater oss å godta de mørkeste stundene, vil det hjelpe oss til å bearbeide dem med aksept og kjærlighet. Uten våre mørkeste dager vil vi aldri kunne oppleve ekte lykke. Den sterkeste veksten skjer når vi dukker opp igjen i mørket, ikke når vi vandrer rundt i evig lykkerus. Så hvis du føler deg trist eller går igjennom en vanskelig periode, må du godta opplevelsen. Men husk at det er lov å være sliten og lei, og ha en dårlig dag. Tillat deg å føle hvert eneste øyeblikk av den, lev i den uten å unngå den, og velsigne prosessen.

«Jeg tror på kraften i lyset mitt.»

«Jeg er takknemlig uansett hvor denne reisen fører meg.»

«La meg være håpets stemme og låne den til andre som ikke har noen.»


Klem, Vigdis