31. jan, 2019

La Masken Fallen

Jeg har ofte tenkt på hvorfor vi mennesker er så desperat opptatt av å opprettholde en fasade utad. Hva er vi tror skal skje, hvis vi er ærlige ovenfor oss selv og andre? Hva er det vi egentlig tror vil skje, hvis vi viser vårt sanne selv? Hva er det vi egentlig frykter?

Tenk om vi alle bare kunne gi slipp og gi over, og endelig begynne å PUSTE, igjen. Tenk om vi alle kunne si JA til oss selv, at det er helt greit å sette seg selv og sine egne behov først. Tenk om vi alle kunne si «at i dag har jeg det ikke så bra», men i stedet så tar vi på oss masken; på arbeidsplassen, i sosiale medier eller ovenfor vår egen familie. Hva er det vi egentlig frykter?

Hva er det som skjer i et menneske, når han eller hun gir seg selv rett til å mobbe og fordømme andre? Hva er det som skjer i et menneske, når man utnevner seg selv som «mester» i og om andres liv? Hva er det som hindrer de, til å ta tak i sitt eget liv? Hva er det de egentlig frykter?

Kanskje har du følt at du har vært nødt til å være sterk og ha full kontroll, på alt og alle. Kanskje har kropp og sinn stengt helt av for å kunne overleve, på grunn av gamle traumer. Følelser har blitt undertrykt eller skjøvet helt bort. Hva tror du vil skje, hvis du nå gir slipp på kontrollen av deg selv, omgivelsene og menneskene rundt deg?

Jeg ble totalt utslitt og syk av å være sterk (perfekt), og samtidig ha den altoppslukende frykten for å miste kontrollen, gjennom store deler av livet. Men det er ved å la masken falle at vi setter oss selv fri og at vi endelig tillater oss, å puste igjen. Ikke minst, lære å elske oss selv og akseptere oss selv for den vi er. Et liv ut oksygen, frihet og kjærlighet, er et tomt eller dødt liv. Det er et ordtak som sier: «At det er når vi mister oss selv, at vi finner oss selv». Og jeg skal love deg, at det er virkelig sant.

Vi blir også nødt til å komme inn til kjernen, alt det som ligger bakenfor de underliggende årsakene til hvorfor vi har stengt av. Sakte men sikkert, blir vi nødt til å begynne og skrelle av lag for lag. Akseptere, favne og romme alle våre følelser, vår egen sårbarhet og smerte.

Det er heller ingen andre enn oss selv som kan gjøre jobben, men det er viktig å be om hjelp og støtte, når vi trenge det som mest. Men først må vi være ærlig ovenfor oss selv, og erkjenne at vi ikke har det bra og at vi trenger hjelp. Være åpne og ærlige til våre nærmeste, arbeidsgiver, lege, nav osv. Benytte oss av ekstern hjelp, om det er ved å motta hjelp fra en samtalevenn, en eller annen form for terapi eller andre behandlingsformer som passer best for deg. Hjelp til selvhjelp.

Jeg isolerte meg innenfor husets fire vegger i mange år. Desto sykere jeg ble, jo verre herjet også depresjonen og angsten, og dermed isolerte jeg meg bare mer og mer. Det ble en ond sirkel. Jeg var så redd for hva som kunne skje, hvis jeg ga slipp på kontrollen. For tenk om jeg kom til å «miste» alt, inklusiv meg selv? Hva kom familie, venner og ikke minst samfunnet til å mene om meg? At jeg var klin kokos gal? Alle hadde sett meg som den sterke, selvstendige jenta som alltid var der for alle andre. Disse tankemønstrene er altoppslukende, men allikevel bare en illusjon.

Når erkjennelsen endelig fant sted, da kunne de store transformasjonene starte. Lag for lag ble skrellet av som en løk. Følelsene eksploderte og det var godt/vondt å være så sårbar, men også veldig befriende. Jeg flyttet ut av hode og ned i hjerte, og jeg merket at jeg ble mer og mer sjelsgjennomstrømmet. Jeg aksepterte og favnet mitt eget indre mørke, som dermed gjorde at jeg kunne åpne meg mer og mer opp for Lyset. En prosess som pågikk gjennom mange år. En lærerik, men nødvendig prosess som jeg hadde sagt ja til, på min åndelige utviklingsvei. Som også mange av dere, har sagt ja til.

Det er viktig å være ærlig ovenfor seg selv, og andre. Så hvis jeg deler mine innerste tanker og følelser, så vil det kanskje hjelpe deg. Ikke minst, få vite at du ikke er alene.

Jeg har flere gangen gjennom livet, slitt med en udefinerbar angst. Og den kommer som alltid, helt ut av det blå. Man er aldri forberedt. Det er fryktelig slitsomt, når solar plexus er i full krig, kroppen blir nummen og man hiver etter pusten. Når man er midt oppi det, er det viktig å finne noen gode verktøy så raskt som mulig, eller be om hjelp. Jeg gikk på selvutviklingskurs, terapi, mediterte en god del og jobbet masse med meg selv.

Etter at jeg hadde vært på kurs i toning, stemme og syngeboller med Audun Myskja i 2017, så har jeg prøvd å bruke lyd, ved å gi angsten en stemme. Vi stønner, uffer eller åååå’er oss, når vi har det vondt. Jeg laget lyden høyere og høyere, til jeg kjente at det gjorde godt. Deretter fant jeg min helbredende tone. Den som samtidig forsterker immunforsvaret mitt. Ofte kan det være en «vokal» lyd. Viktigste er at man bare begynner å lage lyder og toner til man kjenner at den hjelper, stilner og fjerner problemet, i mitt tilfelle angsten. Nå går det heldigvis lengre og lengre mellom hver gang det skjer, så det er utrolig befriende. Men det har selvfølgelig også med at jeg har fått transformert og gitt slipp på det meste som hører fortiden til. Jeg har det stort sett fint, der jeg er i dag.

Ja mine venner, da har jeg kanskje gitt deg noe å tenke på. Så la nå endelig masken falle, så ditt sanne selv kan få åpenbare seg og stråle ut i verden. Tiden er inne. Ta også kontakt med ditt indre barn, som ofte er den som lider mest. Hun eller han, trenger å bli sett og hørt. Husk at det er greit å ha dårlige dager, men for hver gang du får forløst det uforløste i deg, jo lysere og klarere vil veien bli. Elsk Livet - Elsk Deg Selv!

Klem, Vigdis